Stortinget har vedtatt en beklagelse overfor samer og andre folkegrupper som har vært utsatt for fornorskningspolitikk. Sverre Avnskog kommenterer dette i iNyheter under overskriften Er det ikke nettopp fornorskningspolitikk Norge bedriver overfor innvandrere? Det var denne kommentaren som satte i gang tankene nedenfor.
Temaet er vanskelig, og jeg har ingen klar konklusjon. Derfor er kommentarfeltet (som vanlig) vidåpent for motsigelser og andre synspunkter.
Med utgangspunkt i seg selv er nok de fleste enige i at alle mennesker er likeverdige. Likevel gjør vi forskjell på folk, bl. a. ved å gi noen grupper særrettigheter. For å kunne gjøre det, må det foreligge kriterier som særrettighetene kan tildeles etter. I mellomkrigstiden målte man hoder, og grupperte resultatene i langskaller og kortskaller. I dag brukes f. eks. språk som kriterium. Jeg er ikke sikker på om det er noen prinsipiell forskjell.
I tidligere tiders Sør-Afrika var det enkelt: Hudfargen avgjorde saken. En periode opprettet man bantustaner der den fargede befolkningen skulle bosettes. I Norge gjør vi motsatt. Den befolkningsgruppen som skiller seg mest ut, bor i utgangspunktet for det meste i ett fylke. Meg bekjent er det ingen planer om gjøre dette fylket om til en egen nasjon, selv om Norge ser ut til å mene at andre land med liknende forhold burde gjøre noe slikt.
Omtrent samtidig med Stortingets unnskyldningsvedtak ble samemanntallet medie-aktuelt. Det skjedde da NRK reiste spørsmålet om hvorvidt Sandra Borch er falsk same (jeg syntes først radioen sa falsk dame). Hun har stått i samemanntallet i hvert fall siden 2013, da hun sto på Senterpartiets liste til Sametinget (men ikke ble valgt inn). For meg skurrer det litt at en folkegruppe skal ha et eget offentlig styringsorgan i tillegg til Stortinget, Fylkestinget og kommunestyrene. Jeg stusser også over at begrepet manntall fremdeles brukes – burde det ikke hete persontall, eller kanskje velgerregister?
Utgangspunkt for disse tankene var som nevnt Stortingets unnskyldningsvedtak. Bakgrunn for vedtaket var rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen. Da saken skulle behandles, reiste Stortinget en «lavvo» på Eidsvolls plass. Der kunne folk komme inn og snakke med bl. a. stortingsrepresentanter om saken. Det er ikke første gang det reises en bygning her. House of Commons var et utstillingsprosjekt i regi av Marianne Heske. Huset kunne kanskje bringes tilbake ved passende anledninger og brukes på samme måte som lavvoen.