Mitt tredje tannlegebesøk i år skjedde nylig, og det var min femte tannlege. Bortsett fra skoletannlegen og tannlegen i militæret har jeg holdt meg til samme tannlegekontor helt til det ble nedlagt på grunn av rystelsene fra byggearbeidene i Sandvika.
Men tannlegen fortsatte hos Odontia i Sandvika – i trygg avstand fra byggearbeidene – til han ble pensjonist. Hun som overtok meg, flyttet til Finnmark (etter at jeg var blitt hennes pasient …), så nå blir jeg ivaretatt av en hyggelig dame med et vanskelig koreansk fornavn. Hun var rask til å skanne tennene mine, og jeg går ut fra at det tredimensjonale bildet erstatter det pappkortet som jeg tror har fulgt meg helt fra min første tid på forrige tannlegekontor.
I forrige uke ringte jeg Odontia for om mulig å flytte den avtalte timen. Ingen tok telefonen der, men mens jeg la inn en huskelapp på min telefon for å ringe senere, ringte Odontia tilbake! Slik omsorg (noen kaller det service) skal politikerne ta med i vurderingen når de diskuterer om tannlegeutgifter skal bli en del av vanlige helseutgifter.
For hundre år siden var tannlege aktuelt både på redaksjonell plass og på annonseplass i lokalavisen:
