For 31 år siden i dag begynte en norsk kriminalsak som ennå ikke har fått sin fulle løsning. William Nygård, forlagsdirektør i Aschehoug, ble skutt utenfor boligen sin i Dagaliveien i Oslo, men overlevde. Ingen har måttet stå til rette for attentatet, men mange indisier peker mot prestestyret i Iran. Irans daværende øverste leder, ayatollah Khomeini, hadde i 1989 utstedt en fatwa mot alle som bidro til å utbre Salman Rushdies bok Sataniske vers. Aschehoug hadde utgitt boka, som jeg – blant mange andre – kjøpte og leste.
Fatwaen var en religiøs dødsdom, og drap med religion som begrunnelse/påskudd finner vi rikelig av opp gjennom historien, fra korstogene i middelalderen (kristne mot muslimer) til the Troubles i Nord-Irland (katolikker mot protestanter).
I våre dager kommer jeg bare på muslimer som blir så opprørt når de føler seg religiøst krenket, at de blir voldelige. Jeg tror det var Carl I. Hagen som satte det på spissen: «Alle muslimer er ikke terrorister, men alle terrorister er muslimer». Slik kan det tilsynelatende være, i hvert fall hvis man ser bort fra et par åpenbare unntak her i landet.
På skolen lærte vi at slaget ved Runsarvollen (Roncevalles i Pyreneene) satte en stopper for muslimenes ekspansjon nordover. I leksikon er slaget nå redusert til en trefning med omstreifende røvere. Men det slaget vi lærte om, eksisterer i Rolandskvadet. Det kan høres i en nedskalert versjon – originalen har langt flere vers – med Erik Bye som synger med instrumentfølge:
Takk, Torgeir, for en viktig påminnelse om attentatet på en norsk forlagsdirektør. En forløper til trusselsituasjonen idag i vårt demokratiske Europa.
I disse dager hvor selv en godt fundert bok med mye kjent stoff om et norsk parti og nettverk fører til rop og mediekrav om bokbål! Jeg trodde det var slikt nazistene til Hitler drev med.
Riksmedias dekning av krigen i Midt-Østen, og noen av det ovenfor nevnte nettverks holdninger og uttalelser, er tankevekkende. «Plutselig» har man gått fra avvisning av de islamske ekstremistene i IS, Taliban, Al-Qaida osv. til nærmest å likestille Hamas og Hizbollah med et demokrati, bruke dem som kilder i et fullstendig ensidig «narrativ» osv.
Selv var jeg inntil Palestinas angrep på Israel tilhenger av en to-statsløsning. Men man kan ikke forlange at et demokratisk land skal leve med terroriststater og grupper som uttalt og erklært arbeider, ruster opp og angriper for å utslette dem. Vi ville heller ikke sittet stille og sett på angrep og trusler og hjernevask fra et islamistisk eller mafiastyrt Sverige.
Kjemper Israel også for vår frihet? Et slikt perspektiv er faktisk blitt tabu. Islamistene har jo til stadighet gjentatt at Israel er «den lille satan» og det sekulære eller kristne Vesten er «store satan» – som begge skal angripes og utslettes. Og terrorangrep har ikke manglet. I et slikt perspektiv er det veldig skremmende at vi nå blir presset til taushet og feighet i vårt eget land – bl.a. av vårt skattefinansierte NRK – av vår frykt for konsekvensene fra terrorister, utlendinger og grupper som støtter terroristene direkte eller indirekte. Nå må politiet bevæpnes. Men fortsatt tenker nok de fleste. Pytt pytt. Det er bare noen jøder.
Hørt det før?