Gaza har jeg visst om helt siden 1950-tallet da jeg gikk på folkeskolen. Sannsynligvis har jeg snappet opp nyhetsmeldinger i radioen om Danor-bataljonen som FN hadde utstasjonert der i 1956. Senere fikk jeg vite at den lederen som hadde størst betydning for meg i min speidertid, hadde vært presseoffiser i Danor-bataljonen, og da jeg var lærer og norske FN-soldater ble sendt til Libanon, fikk jeg låne hans blå FN-hjelm da jeg skulle ha samfunnsfagstime om FN-styrker.
Så da Egypts president Nasser nasjonaliserte Suezkanalen (som frem til 1956 var et britisk-fransk foretak) og erklærte FN-styrken uønsket i Egypt (Gaza var egyptisk), var dette noe som berørte meg. På en måte var det vel som da Norge måtte avstå Jämtland og Härjedalen til Sverige i 1648.
Fars butikk lå bare noen kvartaler fra synagogen i Oslo, og det bodde mange jødiske familier i strøket. De var kunder i butikken, og noen hadde barn på min alder. Så da «seksdagerskrigen» brøt ut i juni 1967, var min sympati automatisk på Israels side. Israel var også den underlegne part – i hvert fall i antall.
Søsteren min var opptatt av Wenche Myhre da hun (W.M.) var pop-idol, og et år fikk hun (søster) et signert bilde av popstjernen til jul – noe far hadde skaffet via en av de jødiske kundene. Om søster bidro til Wenche Myhres barnehospital i Gaza vet jeg ikke. Men jeg fant filmen om overleveringen av hospitalet (1964), og da jeg nylig så den på nytt, ble den utgangspunkt for et grundig google-kartsøk. For filmen viste da store ørkenområder? Og det ser vi jo ikke i TV-reportasjene fra Gaza i dag. Så jeg tok for meg Google Maps, skiftet til satellittbilde og zoomet inn på Gaza. Hvor var de store, åpne områdene TV-reportasjene ikke viser? De var ikke der. Så vidt jeg kunne se av google-bildene, (sikkert tatt før 7. oktober 2023), var områdene mellom byene nokså tettbygd.
Nå har jeg lært meg å tvile på Google, så jeg fant (riktignok med hjelp av Google) en bok fra 1961: Fra perm til perm. Med Ola til Gaza (det var jo de norske soldatene – «Ola-guttene – som var Danor-bataljonen, selv om to av de tre geværkompaniene var danske). Boken viste seg å være skrevet av Gerd Nyquist, best kjent som forfatter av kriminalromaner. I et kort forord gjør hun rede for hvordan hun hadde skaffet seg opplysningene – hovedsakelig fra sin sønn Sverre, som skrev brev hjem fra sin FN-tjeneste i Gaza.
Lest ut fra dagens situasjon har boken mange interessante opplysninger. Jeg merket meg at ordet Palestina bare forekommer to-tre steder på de 94 sidene, mens de som bor på Gaza-stripen konsekvent omtales som arabere.
Da norske soldater (og noen danske) voktet Gaza, var det et fredelig område. Nå foreslår president Donald å etablere en midlertidig, internasjonal stabiliseringsstyrke der. Kan det være noe for det norske forsvaret?