«Lytt til erfarne fjellfolk» var den femte av de «gamle» fjellvettreglene (før 2017). Bytt ut fjell- i regelen med fag-, så blir det en allmenn regel, altså en regel som bør følges av alle, også av dem som har en slik posisjon at de er vant til å bestemme. En slik posisjon hadde svenskekongen Gustav 2. Vasa, og hvis han hadde rådført seg med sine fagfolk på skipsbygging, hadde han unngått en katastrofal flause. Men han bestemte – egenrådig – at skipet VASA skulle ha et ekstra kanondekk. Dette gjorde skipet ustabilt, og det kantret på jomfruturen. Jeg ble tilfeldigvis minnet på denne historien nylig, og jeg synes vi jevnlig ser eksempler på tilsvarende forakt for fagkunnskap.
Mye fagkunnskap var nok allmennkunnskap tidligere, og nedfelte seg i skikk og bruk og i utformingen av redskap og verktøy. På skolen lærte vi om peltonturbinen, som var særlig effektiv fordi skovlene var konstruert slik at de lett slapp vannet slik at det ikke bremset rotasjonen. Folkeminnegranskerne har funnet øsekar med samme utforming.
Noe tradisjonskunnskap ble med over til moderne teknikk. På en tradisjonell robåt skal avstanden fra den toften man sitter på når man ror og til keipene/åregaffelen tilsvare en voksen underarmslengde. Jeg undersøkte dette på en av de første norskproduserte plastbåtene, og det stemte – i hvert fall med min underarm.
Før i tiden gikk slik kunnskap i arv ved at barna deltok i arbeidet sammen med foreldrene. Nå har det blitt en del av skolegangen, for det meste i videregående skole og høyskoler. Det er kanskje den teoretiske overbygningen på høyskolenivå som blir utsatt for «eliteforakt». Men både innen f. eks. jus og internasjonal politikk har det nedfelt seg kunnskaper og erfaringer man ikke uten videre kan kaste på båten.
Så skal det ikke underslås at ekspertene iblant lukker seg inne i sitt ekspertlaug og gjør seg viktigere enn de er. Det motsatte skjer også, og Alf Prøysen har i siste vers av sin Koleravise satt ord på det: «… du veit, doktor’n hæinn skjønner det bedre hell’ du.»