På dagens dato i 1987 døde Einar Gerhardsen. Han var en ruvende skikkelse i norsk politikk, og viste sin storhet bl.a. ved to ufrivillige avganger fra statsministervervet.
I nesten hele min skoletid var Einar Gerhardsen statsminister. Han hadde et lite avbrekk i 1961, da regjeringen hans led nederlag etter å ha stilt kabinettspørsmål i forbindelse med Kings Bay-saken (gruveulykke på Svalbard). Men etter tre uker fikk John Lyngs regjering stortingsflertallet mot seg, og Gerhardsen overtok igjen. Fire år senere, etter nederlag ved stortingsvalget i 1965, gikk Einar Gerhardsen av som statsminister for siste gang.
Disse to avgangene synes jeg, som nevnt ovenfor, viser noe av Einar Gerhadsens storhet. I 1961 hadde Arbeiderpartiet 74 av 150 stortingsrepresentanter (to SF-representanter vippet flertallet i stortinget mot regjeringen), og Gerhardsen kunne trolig ha valgt å fortsette som leder for en mindretallsregjering. Men ved å stille kabinettspørsmål og gå av da han fikk flertallet mot seg, re-etablerte han på en måte parlamentarismen som ble innført i 1884. Ved stortingsvalget i 1965 fikk Arbeiderpartiet 68 mandater. Men de partiene som hadde dannet regjering sammen i 1961, fikk flere mandater, og Gerhardsen gikk av.
Da Einar Gerhardsen var vel etablert som pensjonist, hadde jeg en ekstrajobb for Statistisk sentralbyrå som intervjuer ved arbeidskraftundersøkelsen. Et av spørsmålene gjaldt hvilken utdanning intervjuobjektet hadde. På kurs lærte vi at hvis svaret var noe i nærheten av et litt beskjemmet «Jeg har bare folkeskolen, jeg», kunne vi godt «trøste» med å si at «bare folkeskolen» hadde også Einar Gerhardsen.
Brannen i Vålerenga kirke var på Aftenpostens forside 19. september 1979. Kirken ble gjenreist innenfor ytterveggene, som sto igjen. En rest av brannen er sangen Vålerenga kjerke med Bjølsen Valsemølle (omtalt her i bloggen i innlegget Jimi Hendrix og Vålerenga kirke – og et par hornsignaler).