For 60 år siden begynte jeg min karriere som student ved Det Kongelige Frederiks Universitet (nå UiO). I den anledning inviterte Bærum kommune for ti år siden det årets 50-årsjubilanter til mottakelse i Rådhuset. Hverken 60-års- eller 50-årsjubilanter ble invitert i år, men mitt årskull samlet seg på eget initiativ til jubileumsfest på Bekkestua.
1946-kullet, som jeg tilhører, var tallrikt. Da vi begynte på skolen, var det trangt om plassen. Det er et fenomen som har fulgt oss gjennom årene – jeg tror det var vanskelig å få leid selskapslokaler da vi fylte 60. Men vi var «fredskullet», og ble også fulgt av den optimismen som hersket de første årene etter okkupasjonen.
På Valler kommunale høgre allmennskole (den heter nå Valler videregående skole), der jeg tok min examen artium, hadde vi lærere som nok var preget av etterkrigsoptimismen, og som dessuten hadde individuelle særpreg i større grad enn jeg tror lærere tør å ha nå.
På engelsklinjen, der jeg gikk, var det flest jenter i klassen – jeg tror vi var fem gutter. Vi fem hadde gym sammen med den ene reallinjeklassen, og de få jentene der hadde gym sammen med jentene på engelsklinjen. For å få timeplanen til å gå opp, hadde guttene historie når jentene hadde gym og vice versa. Vi var så heldige å ha Reidar Vikhamar i historie og Jan Petter «Piter» Hansen i gym.
Når det ringte inn på Valler, kunne alle se hvem som skulle ha time med Vikhamar. For han forlot lærerværelset straks det ringte, og låste døren til klasserommet når han var der. De som da ikke var på plass, måtte unnvære den timen.
«Piter» var godt kjent blant de av mine medelever som bodde fra Sandvika og østover. Hans fag, gymnastikk, var ikke blant mine favorittfag, for å si det forsiktig. Så jeg spurte etter to år om jeg kunne få bruke gymtimene til å jogge i Valler-området i stedet for holde på i gymsalen med de håpløse apparatene som jeg aldri fikk til. «Piter» sa ja, og satte meg opp fra «nuggen» (dårligste karakter) til «tilfredsstillende» i gymnastikk.
Norsklæreren, Helene Margrethe Gunn, ga meg min første lærerjobb. Hun hadde fått permisjon til et kurs om høsten det året jeg var russ, og ba meg være vikar. Oppdraget medførte at jeg var med på lærerråd med setting av ordens- og oppførselskarakterer i første høst-termin. Der kom det et forslag om at de som hadde anmerkningg for glemming mer enn to ganger i måneden, skulle få nedsatt ordenskarakter. Da kom lektor Jensen ut fra retterommet hvor han hadde sittet og fulgt forhandlingene mens han rettet. Han sa: «Jeg glemmer minst to ganger i måneden, og jeg skal ikke ha nedsatt ordenskarakter!» Forslaget ble ikke vedtatt.
Under det festlige samværet på Bekkestua sang vi to sanger. Den ene, Kro-kro-dill, tror jeg er hentet fra en student- eller russerevy. Jeg har den på plate, men får ikke digitalisert den slik at den kan legges ut her. I stedet – og på samme melodi – kommer en skoletekst jeg lagde til årets avgangsklasse i et av mine lærerår (det må ha vært tidlig på 1970-tallet).
Se også Russetid før og nå fra mai 2017.