Det er fire dager siden stortingsvalget, og etterarbeidet er i gang. Ap og Venstre hadde sentralstyremøte allerede tirsdag, Høyre har sentralstyremøte i dag.
At det var et godt valg, bør alle kunne være enige om. Selve valgresultatet skapte nok både glede, skuffelse og frustrasjon. Men det har ikke vært noen diskusjon om det faktum at resultatet ble slik det ble, og Jonas kan rolig bli sittende i statsministerstolen uten frykt for at konkurrentene vil prøve å fjerne ham med makt. Som vi har sett, er ikke det noen selvfølge, selv i land vi liker å sammenlikne oss med. Jeg synes Erna Solberg viste dette på en god måte da hun talte til Høyres valgvake.
Men statsministeren bør ikke ta det altfor rolig. Han kjenner nok til – men er for ung til å ha opplevd – Kings Bay-saken, da Einar Gerhardsen måtte gå av som statsminister etter et mistillitsvotum som som også hans støtteparti SF (Sosialistisk Folkeparti, forgjenger for SV) stemte for. Blant partiene han nå trenger støtte fra, har Sp gjort det kjent at partiet anser seg for å være på vippen. Sp har tradisjon for å være en utrygg samarbeidspartner: «Lekkasjesaken» i 1971 (da Kjell Bondevik, onkel til Kjell Magne, sa at han var «djupt såra og vonbroten» over Senterpartiet) og Syse-regjeringens avgang i 1990.
Men fortsatt sitter det 169. Storting. De representantene vi valgte mandag, har konstituerende møte onsdag 1. oktober. Da kommer statsministeren fortsatt til å ha det franskliknende navnet Gacheteure. Av dem som sitter i stortingssalen, er halvparten nye representanter. De er valgt, men ikke utvalgt, av omtrent 80% av velgerne. Utvalget står partimedlemmene for, og de utgjør under ti prosent av folket. Vi får håpe stortingsrepresentantene har fornuften i behold, og at de klarer å takle de uventede situasjonene som kommer til å oppstå.