I dag har landets skoleelever fullført sin første hele uketimeplan dette skoleåret. Det gjelder også Jotunheimen privatistskule i Lom. Slik skolestart der ble presentert i nyhetene, er skolen et resultat av at Innlandet fylkesting vedtok å nedlegge den offentlige videregående skolen i Lom, noe bygdefolket ikke ville finne seg i. Den nyopprettede skolen er i sin helhet en fortsettelse av den offentlige. Bygningene er kjøpt med innsamlede midler, og lærerpersonalet har skiftet arbeidsgiver. Sannsynligvis er også mange av årets elever de samme som i fjor, og fortsetter på det utdanningsløpet de hadde planlagt.
Utdanningsløpet for dagens elever er ganske forskjellig fra hva jeg opplevde. I min tid var det syv års obligatorisk skolegang; nå er det ti år. Det er fristende å regne med at elevene nå er dummere og derfor må gå lenger på skolen. Eller kanskje har det gått inflasjon i skolegang?
Treg som jeg er, fortsatte jeg med skole lenge etter den obligatoriske, til slutt som lærer. I min første tid som lærer eksisterte kursplan-systemet. Da måtte elevene f.o.m. 8. klasse (2. år i ungdomsskolen) velge mellom tre kursplaner i fagene norsk, engelsk og matematikk. De som ville gå videregående skole etter ungdomsskolen, måtte velge kursplan 3, den vanskeligste. De fleste valgte denne. Men noen fant etter hvert ut at de ville skifte til den lettere kursplan 2. Det var slik jeg kom til skolen som ble min arbeidsplass i åtte år, da en gruppe på kursplan 2 var blitt for stor og måtte deles, og det ble behov for én lærer til.
Individuell tilpasning av undervisningen er fortsatt et ønske i skolen, tror jeg. Men kursplanssystemet var nok for rigid, og det ble forlatt etter noen år. Kanskje var det en bedre nivådeling slik min generasjon hadde. Vi kunne avslutte skolegangen etter 7, 9, 10 eller 12 år (etter folkeskole, framhaldsskole, realskole eller gymnas). Men det spørs om dagens samfunn er tilpasset 13-åringer som skal ut i yrkeslivet.
Alexander Kielland skrev om lille Marius som gikk på latinskolen. Odd Børretzens lille Marius gikk på det Børretzen kalte «den niårige, obligatoriske, linjedelte barneskole» – det skulle vel vært den kursplandelte ungdomsskolen. Uansett: Opptaket fra Sandvika kino en kald desemberdag i 1973 er en treffende karakteristikk av datidens skole.