Den telefonen de fleste nå holder seg med, kalles av en eller annen grunn for «smart»-telefon. Men den er ikke særlig smart, og egentlig er den ikke en telefon heller, men en datamaskin man kan ringe med.
For noen år siden kom jeg til at jeg måtte finne ut hva denne datamaskin-telefonen var, og gikk over fra en liten hendig mobiltelefon som hang i beltet til en stor telefon (i forhold til beltetelefonen) som var vanskelig å få plass til i bukselommen, og som hadde en skjerm som det var lett å ødelegge. Den kostet dessuten atskillig mer enn den lille telefonen, selv om jeg valgte en rimelig utgave.
Som et ekstra engstelig EEF-medlem har jeg alltid med meg telefonen, og etter hvert har den blitt fylt med programvare («apper» heter det på mobilspråket) som en gammel mann finner nyttige. Her er noen:
På telefonens forside har jeg det som det er viktig å kunne nå lettvint. Jeg har ikke noe passord for å åpne skjermspareren, men så bruker jeg heller ikke telefonen som bank e.l.. Snarveier til viktige nummer på telefonlisten ligger på forsiden; det er til nær familie, til naboer (noen av dem var en periode sikringsvakter for meg). Der ligger også 113-«appen».
I telefonens innstillinger er en egen avdeling for sikkerhet og nødsituasjoner. Der har jeg lagt inn aktuelle data under Informasjon for nødstilfeller (jordskjelvvarsel har jeg tatt sjansen på ikke å skru på).
En funksjon jeg bruker ofte er «lynrask lommelykt». Med den kan jeg skru på og av mobiltelefonens lommelykt med en håndbevegelse. Dette er standard for mitt mobiltelefon-merke, og funksjonen kan lastes ned som en «app» for merker som ikke er så velutstyrt.
Så har jeg lagt inn egne ringetoner for dem jeg gjerne vil ha kontakt med. Dermed er alle andre identifisert ved standard-ringetonen, som er av Wolfgang Amadeus Mozart, 3. sats fra klaverkonsert nr. 20 i d-moll):