Det siste halvåret har jeg hatt kontakt med instanser som skal ta seg av min sikkerhet, velferd og helse. Slik kontakt er ikke bare enkelt for en gammel mann som ønsker å være ikke-digital. Jeg har hatt kontakt med
Asker og Bærum Brann og Redning,
tildelingskontoret i Bærum kommune
og det private firmaet boHjemme.
Branntilsyn
En gang i februar banket det på døren, og da jeg åpnet, sto det en mann i brannvesenets «permuniform» utenfor. Han sa han kom fra brannvesenet, og jeg spurte om det var brann her. Det viste seg at han kom for å gjennomføre tilsyn, noe jeg hadde fått tekstmelding om, kunne han fortelle. Jeg har reservert meg mot digital kontakt med det offentlige, og fant tekstmeldingen da han hadde gått. Han var etter hvert ikke så interessert i min ringe bolig, men i hovedbygningen, og lovet at jeg skulle få skriftlig varsel om et senere tilsyn.
«Allerede» etter noen uker fikk jeg brev fra Asker og Bærum Brann og Redning (ABBR) om tilsyn om en måneds tid. Brevet var holdt i samme tone som innkallingen jeg fikk til militær førstegangstjeneste for 60 år siden. Blant annet fremgikk det at jeg på tilsynsdagen måtte være til stede og tilgjengelig mellom kl. 8 og 12.
Tilsynsdagen kom, og jeg ventet spent. Så kom en tekstmelding fra ABBR, der det sto at jeg ikke var hjemme. Det korte tilsynsbesøket er omtalt i bloggen tidligere.
Min pliktige tilstedeværelse varte en stund til, og etter hvert kom to biler med én ABBR-kontrollør i hver. Tilsynet ble gjennomført under deres ledelse, og jeg er fortsatt ikke sikker på om de vet hvor mange boenheter det er her på bruket. Men jeg har mottatt melding om at det ikke var noe å bemerke.
Tildelingskontoret
Tildelingskontoret er en avdeling i Bærum kommune. Navnet høres ut som en overlevning fra rasjoneringstiden under og etter siste verdenskrig. Etter mildt press fra omgivelsene lot jeg meg overtale til å søke kontoret om hjemmehjelp.
Første utfordring var å skaffe søknadsskjema. Etter «bare» tre telefoner til kommunen kom det i posten: En tykk konvolutt med to eksemplarer av det åtte sider store skjemaet.
Skjemaet åpnet med en setning som ikke var til å forstå. Den kunne man krysse av for eller la være. Det var også andre uklarheter på de åtte sidene, og jeg måtte ringe igjen for å få forklaring. Jeg tillot meg å bemerke til den stakkars damen som fikk meg på telefonen at dette skjemaet åpenbart var laget av sosionomer for sosionomer – uten særlig tanke på den som skal fylle det ut. Men hun lovet svar, og jeg sa at det ble vel et svar av jurister for jurister. Det stemte ganske bra, for etter kort tid kom et svar fra tildelingskontoret om at søknaden var mottatt, og at saksbehandlingstiden var cirka tre måneder. Dermed var pålagte tidsfrister juridisk ivaretatt.
I begynnelsen av mai ringte min saksbehandler (= saxbehandler?) for å avtale hjemmebesøk i forbindelse med søknaden. Jeg hadde søkt om hjelp til kjøkken og bad. Hun var ikke inne i noen av de rommene, men vi hadde en hyggelig samtale i min stue. Etter en ukes tid kom brev med tilbud om praktisk bistand hver tredje uke.
boHjemme
boHjemme er et privat firma som driver med hjemmesykepleie, hjemmehjelp o.l., og som Bærum kommune bruker som leverandør av slike tjenester. De har levert medisin til meg annenhver uke siden 1. april (da de overtok for Norlandia, som sa opp sin kontrakt med kommunen), og ut fra erfaringene (noen av dem omtalt her i bloggen: 1, 2 3. 4) var jeg innstilt på en annen leverandør av praktisk bistand. Men jeg lot meg overtale av tildelingskontorets saksbehandler til å bruke boHjemme også til praktisk bistand. Jeg er i tvil om det var særlig lurt.
Min første erfaring med boHjemme var før første medisinlevering, da jeg prøvde å få tak i et telefonnummer jeg kunne ringe hvis jeg tilfeldigvis skulle være fraværende på en medisinleveringsdag. På boHjemmes telefonnummer møtte jeg først én telefonsvarer som ba meg vennligst vente på svar, deretter en til, som meddelte: «Vi kan dessverre ikke ta telefonen akkurat nå, men vi ringer tilbake så snart vi kan.» Det skjedde ikke.
Da jeg omsider kom i kontakt med boHjemme, fikk jeg vite at jeg ved første medisinlevering skulle få en mappe med alle opplysninger, deriblant en kontaktperson og alle nødvendige telefonnummer. Det skjedde ikke.
Etter en del frem og tilbake står jeg nå oppført med medisinlevering onsdager – slik det har vært siden ordningen begynte. Men mandag denne uken kom boHjemme med medisiner, onsdag kom de og hentet de to tomme dosettene.
Etter at tildelingskontoret hadde vært på besøk hos meg, men før jeg hadde mottatt noe vedtak, ringte boHjemme for å høre når det passet at de begynte. Det kunne jeg ikke svare på siden jeg ikke hadde fått noe vedtak og derfor ikke visste hva dette ville koste.
boHjemme er på nettsidene sine opptatt av å presisere at kundene får én person å forholde seg til. Men det viste seg at min kontaktperson bare er kontaktperson for medisinlevering, ikke for praktisk bistand. Da jeg tok kontakt om praktisk bistand, trodde jeg at noen først skulle komme for å se hva arbeidet besto i. Men her var det rett på sak: «Når kan vi begynne?» Vi ble enige om en dato og et klokkeslett, men jeg fikk ikke noe navn på den som skulle komme.
Dagen for første gang med praktisk bistand opprant, og jeg hadde forberedt meg på en innledende samtale med den som skulle hjelpe meg. En halv time etter avtalt tid banket det på døren. Noen særlig samtale ble det ikke (heller ikke noen forklaring på forsinkelsen), ettersom boHjemme-damen ikke var særlig stø i norsk. Det er et fenomen som har gått igjen hos mange boHjemme-medarbeidere som har vært innom her.
Sentralbordet hos boHjemme – selv kaller de det for resepsjonen – har hatt en bratt forbedringskurve siden jeg ringte første gang. Hun som har svart de siste par ukene, sa at hun var sommervikar, men slik hørtes det ikke ut. Hun taklet en vanskelig kunde som meg med stor tålmodighet og høflighet. Da jeg fikk meldingen «Vi kan dessverre ikke ta telefonen nå…», var hun ganske rask med å ringe tilbake. Og da min kontaktperson var på ferie, fant sommervikaren ut av spørsmål jeg hadde til kontaktpersonen. Sommervikaren fikk meg til å tenke på Forenede annonsebyråers sentralborddame, som Rolv Wesenlund forgjeves prøvde å drive til vanvidd i 1968.