«Barneskirenn». Dette uttrykket brukte Petter Northug da han deltok i et slikt renn i 2007. Ellers er vel barneskirenn noe en foreldregruppe arrangerer for sine barn, og der man kanskje spleiser til pølser og brus under premiuetdelingen (der det deles ut sjokolademedaljer).
Pengene gikk nok til mer enn pølser og brus under VM på ski i Trondheim i vinter. Men det var først utpå våren at man ble klar over at arrangementet hadde gått med et underskudd så stort at ingen ennå kjenner størrelsen på det. Det fikk meg til å tenke på et tidligere verdensmesterskap – i sykling. Det foregikk i Oslo i 1993, og det gikk også med dundrende underskudd – til overraskelse for mange.
Da jeg begynte å lete etter bekreftelse på at jeg husket riktig om sykkel-VM 1993, dukket det opp flere idrettsarrangementer med tvilsom økonomistyring.
Det var sykkel-VM i 2017 også, den gang i Bergen. Lite tyder på at arrangøren hadde trukket noen erfaringer fra Oslo-VM 24 år tidligere, for Bergen-VM gikk konkurs.
Noen husker kanskje det store vinteridrettsstevnet på Lillehammer i 1994. Ifølge et debattinnlegg i Aftenposten hadde det en budsjettsprekk på mellom 288 og 347 prosent, uten at det oppgis nærmere hva som ligger i dette, men det beskriver neppe noen økonomisk suksess.
Noen ville ha vinter-OL til Oslo i 2022, og Oslo kommune opprettet en egen etat i den forbindelsen. Det viste seg imidlertid vanskelig å få politisk støtte for et garantibeløp, og søknad til den internasjonale olympiske komite ble derfor ikke sendt. Dermed kostet Oslo-OL 2022 «bare» driftsutgifter for den kommunale etaten Oslo 2022 (11 ansatte ultimo desember 2012) i de omtrent to årene etaten eksisterte.
Basert på de tre nevnte eksemplene på økonomistyringen under idrettsstevner som har blitt avholdt, kan det se ut som om evnen til økonomistyring ikke er spesielt utbredt i «idretts-Norge». Heller ikke det å bygge på erfaringer ser ut til å være noen disiplin man behersker.
«La dem holde på,» synes jeg at jeg hører noen si. Ja vel, men med mine penger? Det er ganske illustrerende for virkeligheten at det ikke ble søkt om Oslo-OL 2022 fordi man ikke var sikret statsgaranti. Den skulle ha dekket et eventuelt underskudd, og skulle finansieres med det noen politiske partier kaller «skattebetalernes penger». Der var og er det store muligheter for alternativ bruk, for eksempel til veivedlikehold eller til helseforskning. Tilhengere av idrettsøkonomi uten styring slutter seg vel til det Victor Norman sa i forbindelse med Lillehammer-OL i 1994: «Hvis vi tar det budsjetterte underskuddet og kaller det gledesfaktoren ved å arrangere OL, ja, da går det i balanse!»