En journalist jeg kjente, og som reiste mye utenlands, fortalte meg i forrige århundre at reportasjer til NRK radio var omtrent umulig fordi den lisensfinansierte radiokanalen satte så strenge krav til lydkvaliteten. Innspilling på kassett var ikke godt nok; det måtte være spolebånd.
Selv kan jeg huske fra 1990-tallet at jeg ble intervjuet av NRK/Østlandssendingen i forbindelse med en kor-konsert jeg hadde PR-ansvar for. Telefonintervju ga ikke god nok lydkvalitet; jeg måtte helst komme til studio.
Men omtrent samtidig med min opptreden i Østlandssendingen ble noen barn i omgangskretsen min intervjuet under et besøk på gården Langedrag i Numedal. Da – fortalte barnas mor – var det viktig for NRK at intervjuet skjedde i sauefjøset, slik at man fikk de rette lydkulissene i opptaket.
I moderne radio virker det som om kulissene har fått hovedrollen. Et eksempel som «alle» har sett (og hørt), er NRKs Moskva-studio. Det ser ut til å være på en liten veranda med utsikt over en av innfartsårene til byen, noe som medfører at trafikkstøyen derfra kommer med på opptaket.
Andre steder i verden står utenrikskorrespondenten gjerne på gatenivå. Alle som har prøvd å føre en samtale i slikt lydmiljø, vet hvor vanskelig det er å oppfatte hva samtalepartneren sier.
Mobiltelefonen er min radio, og i dens høyttaler høres all bakgrunnsstøy ekstra tydelig, som på opptaket nedenfor. For meg er det ubegripelig at Philip Lote ikke kunne finne et stille avlukke til samtalen med studio. Men da ville det jo ikke blitt noen lydkulisse.