Sist lørdag passerte vi 30-årsdagen for siste nei til norsk EU-medlemskap. Da var EØS-avtalen allerede inngått, og EØS-medlemskapet sies å være nokså likt det EEC-/EF-medlemskapet Norge sa nei til ved folkeavstemningen i 1972. Som tidligere opplyst her i bloggen, stemte jeg ja til norsk medlemskap i EF/EU både i 1972 og i 1994.
Mitt ja står fremdeles fast, men jeg ser at enkelte som stemte nei, har skiftet side. En av dem er Aftenpostens politiske redaktør Kjetil Alstadheim, som skrev en ironisk kommentar om klima- og utenriksminister Barth Eides stortings-redegjørekse om forholdet mellom Norge og EU. Alstadheim påpekte at mange av problemene som ble nevnt, ville vært ikke-eksisterende eller løst ved et norsk medlemskap.
Kjell Magne Bondevik har også skiftet mening fra nei til ja. Han ønsker derfor mer folkeavstemning, ikke bare én, men to. Den første skal avgjøre om Norge skal innlede medlemskaps-forhandlinger med EU, den eventuelt andre skal ta stilling til forhandlingsresultatet.
Guri Mellby er leder for Venstre, partiet som i 1972 sprakk på grunn av EEC-spørsmålet. Det liberale folkepartiet var resultat av uenigheten, og var et ja-parti. Rest-Venstre var et nei-parti, også etter at partiene hadde gått sammen igjen under navnet Venstre, som nå er et ja-parti.
Norge er ikke alene om å ha et trøblete forhold til EU-medlemskap. I en annen av Russlands randstater, Georgia, har det vært opptøyer natt etter natt fordi regjeringen har sagt at EU-forhandlinger skal legges på is. Hvis Jonas Gahr Støre trenger flere problemer enn de han har, kan han jo bekymre seg om vi kan få noe tilsvarende her. Ja-partiet hans sitter jo i regjering med nei-partiet SP.
EU har mer enn nok med sine egne problemer! De store motorene i EU, Tyskland og Frankrike, har store demokratiske styringsproblemer. Og, EU som styringsform, er en del av problemet. Norge bør på ingen måte nærme seg dette vepsebolet! Vi er og blir en utkant som selvsagt ikke er viktig for Tyskland, Frankrike, Spania og Italia!