Norge har hatt FN-oppdrag både i Gaza og i Libanon, og se nå bare hvordan det går når vi ikke er der … Men den norske krigsmakten har også vært aktiv i andre konflikter langt hjemmefra.
Libya ble bombet av norske fly i 2011. Det kunne – teoretisk – ha vært en hevnaksjon etter saken med GERMA LIONEL, men var et mottrekk mot Libyas diktator Ghadafi.
I Afghanistan deltok norske spesialsoldater i jakten på Osama bin Laden etter terroraksjonen mot World Trade Center.
Etter først å ha tilbudt hjelmer og skuddsikre vester til Ukraina, har Norge sendt panservern- og luftvernvåpen.
I Gaza-krigen har regjeringen foreløpig nøyd seg med å anerkjenne staten Palestina, og har ikke støttet HAMAS med våpen.
Da jeg så reportasjen fra Libanon om folk som flyktet nordover fra grenseområdet mot Israel (sørgående kjørebane på motorveien var snudd til nordgående for å gi plass til alle bilene), kom jeg i tanker om «panikkdagen» i Oslo 10. april 1940. For man må faktisk så langt tilbake å finne reell krig her i landet. Krigsretorikk (november 2017) har noen eksempler på det, bl. a. tungtvannsaksjonene på Rjukan og bombingen av Victoria terrasse i Oslo.