For 20 år siden i dag døde far. Da hadde han bodd på Kolsåshjemmet i noen måneder, etter først å ha vært beboer på Vallerhjemmet. Les om ham i De som bygde landet fra september 2017.
Fra tiden mellom dødsfallet og begravelsen husker jeg særlig én episode. Det var da kisten skulle transporteres fra Kolsåshjemmet til Haslum krematorium. De to-tre bilene som fulgte bårebilen, fikk magnetmerker på taket, slik at man kunne se at det var et begravelsesfølge. Da vi kom til krysset Kirkeveien/Nesveien, var det en bil på Kirkeveien som presset seg inn i følget bak bårebilen og foran meg. Da kom jeg til å tenke på da far og jeg gikk til Sandvika en gang tidlig på 1950-tallet. Plutselig stoppet far og tok av seg hatten. Han pekte på Drammensveien rett nedenfor, der det kjørte et begravelsesfølge, og forklarte at slik gjør man for å vise respekt.
Far døde sent på kvelden 31. oktober, faktisk fem minutter over midnatt, så formelt var det 1. november. I det offentlige byråkratiet spiller det formelle stor rolle, blant annet fordi pensjonen utbetales ut den måneden et dødsfall skjer. Far fikk ikke selv noen glede av det, men han ville nok ha likt sin «innsats».
Men det offentlige slo tilbake. I september 2026 – nesten ett år etter at far døde – kom et brev fra Bærum kommune med krav om 23.000 kroner til dekning av «for lite betalt vederlag i 2005». Det var ikke beløpets størrelse, men den ufølsomme, byråkratiske tonen i forbindelse med et dødsfall, som gjorde at jeg oppsøkte avsenderen på Tildelingskontoret i kommunen. Hun skjønte ikke problemstillingen. Vi fikk brev også fra forsikringsselskapet der far hadde pensjonsforsikring, og det brevet – som også var ganske byråkratisk – begynte med setningen «Vi har fått melding om at Trygve Oma er død». Mer skulle ikke til for å innlede det byråkratiske med ord som viste et snev av menneskelighet.