Et godt argument for å opprettholde diplomatiske forbindelser med land som har et tvilsomt styresett, er at man er nødt til å snakke sammen for å komme videre. Å snakke sammen betyr å gi uttrykk for egne meninger og lytte til og vurdere motpartens argumenter. Dette burde være helt selvfølgelig i FNs hovedforsamling, der svært motstridende meninger møtes. Da er det skuffende å registrere at mange land tar standpunkt før de har hørt motpartens argumenter, og forlater salen for å slippe å høre dem. Jeg har ikke klart å finne ut hvilke land som gjorde dette da Israels statsminister talte, men de er åpenbart diskvalifisert når det gjelder å delta i debatten om Gaza-krigen.
Nå er Israel vant med «kansellering» (det å boikotte en meningsmotstander). Helt siden landet «gikk til angrep» i Gaza – som det heter etter at HAMAS gjennomførte den terroraksjonen som utløste angrepet – har det nærmest pågått en kampanje for å utelukke Israel fra European Song Contest («Melodi Grand Prix»). Og 11. oktober skal det norske herrelandslaget i fotball spille kamp mot Israel på Ullevål Stadion – hvis ikke kampanjen for å utelukke landet fra fotball-VM lykkes før den tid.
Under kvalifiseringen til fotball-VM i Qatar var det mye snakk om menneskerettighetsbrudd i vertskapslandet, men jeg kan ikke huske at det var snakk om at Norge skulle boikotte turneringen hvis laget kvalifiserte seg. Under OL i Kina – menneskerettighetenes høyborg i Det fjerne Østen – deltok Norge med liv og lyst.
Det kan virke som om det å anerkjenne «Palestina» for enkelte har tatt over for Israel-boikott – i hvert fall var det slik anerkjennelse den britiske statsministeren Keir Starmer truet Israel med tidligere i år. Tostatsløsningen – hvis det er en løsning – fikk sin endelige avklaring her i bloggen i juni 2024, så nå er det bare å vente på fredsprisen, mens president og fredsfyrste Donald venter på at HAMAS skal svare på hans retningslinjer for videre drift av Gaza-stripen.