En gang i forhistorisk tid (før mobiltelefonen) hadde jeg telefonsvarer. Den gjorde at jeg som aleneboer alltid var «til stede». Min telefonsvarer var utstyrt slik at den kunne ringe ut når det kom en melding, og den var innstilt slik at den ringte min personsøker. Dermed fikk jeg straks beskjed hvis noen la igjen en melding på svareren, og kunne ringe den opp for å høre meldingen.
Mange synes det er vanskelig å snakke til en maskin (som en telefonsvarer er). For å bryte litt av forhekselsen hadde jeg derfor musikk som mottaksmelding. Originalen er gått tapt, men her er en tekstet rekonstruksjon gjort med mitt finske kor (noteprogrammet Melody Maker/ Virtual Singer):
En gang i telefonsvarer-perioden var jeg oppe til en skriftlig eksamen på BI. Det ble gitt streng beskjed om at mobiltelefoner og personsøkere var forbudt under eksamen fordi mange hadde en personsøker som kunne motta tekst. Men min var «dum», så jeg lot den henge i beltet – og selvsagt kom det en melding med et signal som hørtes godt. Det gikk greit, og jeg fikk lov til å fullføre eksamen.
I min siste jobb før jeg ble pensjonist var det mulig å legge inn telefonsvarer-svar på kontortelefonen. I mitt svar beklaget jeg at jeg ikke kunne svare direkte, og ba innringeren legge igjen melding til min assistent Kåre Beate.
Mobilsvar er en del av dagens mobiltelefon-verden. Men jeg tror at få legger igjen beskjed på mobilsvar, og at enda færre undersøker om de har fått noen melding. Kunde«service»-varianten er å spille av et svar som sier at vi har stor pågang, men svarer så snart vi kan. Hos Vipps tok det femti minutter i forrige uke.
Til min telefonsvarer kom det en del oppringninger som kunne tyde på at folk ringte for å høre på musikken – en av dem sa: «Det var en fin sang!». Ellers husker jeg særlig et par barnemeldinger som trolig var feiloppringinger. Den ene var en litt betuttet guttestemme med meldingen: «Det er Halvor». Den andre var slik: «Pappa, det er en som sier at han ikke er der.»