«Klarer hun seg selv?» Mor hadde artrose («leddgikt») og ble etter hvert avhengig av rullestol og ledsager. En måte å få henne sint på, var å stille spørsmålet sitert foran – til ledsageren.
«Heeeeei. Hvordan går det med deg?» Jeg er 79 år gammel og får oppfølging av hjemmesykepleie etter et par lettere slagtilfeller. En måte å få meg sint på (men jeg prøver å være høflig) er å stille meg spørsmålet sitert foran som innledning til en telefonsamtale, gjerne sagt med ekstra blid stemme, som om man snakker til et barn.
Selv regner jeg med at de jeg snakker med, er noenlunde klar i toppen, og jeg prøver å behandle dem deretter inntil det motsatte eventuelt er bevist. Og om det skulle bli bevist, trenger jeg ikke akkurat å gi uttrykk for det jeg har funnet ut.
Da jeg for annen gang var på sykehus med slag, kom jeg dit uten bagasje (selvsagt) og uten mulighet til etterfylling hjemmefra. Men da jeg trengte undertøyskift, viste det seg at sykehuset kunne stille opp med bleiebukse. Så kom jeg på opptrening i kommunal regi og spurte etter det samme der. Hun jeg spurte, var først litt i villrede, men så lyste hun opp: «Å ja, sånn Up-and-go,» sa hun og kom med det jeg trengte. «Uten at dere blir som barn igjen …»
Den hjelpsomme motsetningen til de overbeskyttende møtte jeg på handlerunden nylig. Jeg hadde fått varene inn i bilen, og spurte damen ved nabobilen, som nettopp var parkert, om hun kunne ta med handlevognen min inn. «Ja, selvfølgelig,» sa hun – og like etter kom hun ut igjen av butikken. Jeg fikk bekreftet at hun hadde gått ens ærend inn for å parkere min handlevogn, og jeg fortalte henne at hun er av dem som får verden til å bli et bedre sted for alle.
Ellers kjenner jeg meg stadig igjen i blogginnlegget Da far kjøpte sagkrakk. Det anbefales for alle som har kontakt med gamlinger som meg. Les også fabelprosa-novellen Blomster til Algernon. Den gir meg andre assosiasjoner nå enn da jeg leste den første gang for femti år siden.
Et godt og positivt innlegg, Torgeir!