En litterær genre («sjanger») jeg har beskjeftiget meg med siden jeg var lærer i ungdomsskolen, er avisenes dødsannonser. Da jeg var lærer, måtte jeg holde meg orientert om elevenes familier; nå er det mer interessant om mitt eget navn står blant annonsene.
I en dødsannonse må man kjenne fornavnet på alle i den avdødes nære familie for å vite sikkert hvilken person annonsen gjelder. Koblingen mellom det som står over navnet («Vår kjære …»), og de pårørendes navn er ikke alltid opplagt.
Man skulle ikke tro at det er store forskjeller i utformingen av dødsannonser før og nå. Men for hundre år siden sto de pårørende oppført med fullt navn. Nå står det bare fornavn, av og til også navnet på avdøde pårørende (med et lite kors bak navnet).
Selvsagt har jeg gjort meg gnoen tanker om den siste meldingen om meg selv, men det blir ikke mitt problem. Uansett har jeg tenkt at det skal gå noen år før problemet oppstår.
Vanligvis inviterer ikke dødsannonser til munterhet, men det hender man trekker på smilebåndet. Det gjorde jeg da teksten var: «Vår kjære tante … sovner (sic!) stille inn i dag». Et annet muntert tilfelle: En fjern slektning var død, og en i vedkommendes familie ringte lokalavisen for å bestille dødsannonse på avisens plass for dette, med innrykk så snart som mulig. Han fikk til svar: «Ja, nå var De heldig, for nå fikk vi nettopp et forfall.»
Det passer å runde av med Avskjedstone med Egil Storbekken: