Telefonmappen på bildet var også omtalt i Virtuell virkelighet for to uker siden. Men kommunikasjon er så viktig for engstelige eldre at saken utdypes her.
Mappen er akkurat stor nok til en vanlig «smart»-telefon. Den har glidelås langs en kortside og en langside og det er en indre lomme, der jeg har en kulepenn med gummitupp for bruk på telefonskjermen. Men viktigst: Mappen kan henges rundt halsen.
Jeg anskaffet mappen etter at jeg hadde snublet og falt på vei til den parkerte bilen min. Da gikk jeg med telefonen i hånden. Etter fallet var telefonen like hel og innen rekkevidde, men jeg hadde klart meg uten skader og trengte ikke hjelp. Så heldig kan man ikke regne med å være bestandig, så jeg fant ut at en telefon rundt halsen er tryggest; den ville følge med i et eventuelt fall.
I hvilken grad man er i stand til å ringe etter hjelp, vet man ikke på forhånd. Så dette er ikke en fullblods trygghetsalarm. Men telefonen har 113-«appen» installert og jeg vet hvor den er på telefonskjermen. Og min telefon har ikke passord (inneholder ingen viktige personlige data).
Nå er jeg så heldig at naboene holder oppsikt med meg. For ikke å skremme dem opp, sier jeg derfor fra hvis jeg skal bort, særlig hvis jeg drar uten bil og det åpenbart ikke er noen hjemme her.
Når telefonen alltid henger rundt halsen (også når jeg er hjemme), skulle man tro jeg var rask til å svare ved innkommende samtaler. «Rask» er et relativt begrep. Det har hendt meg flere ganger at telefonen har sluttet å ringe mens jeg har fomlet med å få tak i den. Innkommende samtaler var tema i sangen Det ringer med Kurt Foss og Reidar Bøe. Men det var i fasttelefonens tid.