På museumsbesøk nylig kunne jeg konstatere at mye er nytt, men utstillingstekstene er ved det gamle. I tradisjonelle – kall det gjerne gammeldagse – utstillingstekster fortalte teksten hva slags gjenstand man hadde foran seg. Moderne utstillingstekster gir gjerne litt mer bakgrunn og setter gjenstanden inn i en sammenheng. Teksten skal helst gi svar på flest mulig av spørsmålene hvem, hva, hvor og hvordan.
Det kan lett bli lange tekster av slikt. Da er det viktig for tekstforfatteren å tenke over hvem som skal lese teksten. Den leses av en som står, ikke sitter, og selv om leserens interesse for emnet er til stede i form av museumsbesøket, er det neppe noe ønske om å lese en bok oppslått på veggen.
Det er om å gjøre å unngå mest mulig av det som hindrer at teksten blir oppfattet. Det gjelder f. eks. plasseringen av teksten og skriftstørrelsen – man kjenner jo ikke på forhånd høyden på den som står og leser eller om vedkommende er nærsynt eller langsynt. Dette er ting som utstillingens formgivere forhåpentligvis tenker på.
Den som skriver teksten, må sørge for at den ikke blir for tunglest, men at den samtidig beholder fakta-innholdet. Alt som kan ligne på vanskelig fagspråk må unngås (eksempel: Ikke oversjøisk, men utenfor Europa e.l.). Lange setninger og lange ord bør også unngås.
Det finnes verktøy som kan måle om teksten er «innafor». Lesbarhetsindeks (liks) er et tall som blir høyere jo flere lange ord og lange setningen teksten inneholder (høyt tall betyr tunglest tekst). Nettstedet Ordvekten har en liks-kalkulator. Tilsvarende verktøy (finnes bl, a. i noen tekstbehandlere) bør brukes av alle som skriver tekst som andre skal lese, dvs. alle som skriver. Nedenfor har jeg brukt Ordvektens liks-kalkulator først på den utstillingsteksten som er utgangspunkt for disse tankene, deretter på en språklig bearbeiding av den teksten og til slutt på en bearbeiding av bearbeidingen.
Liks 34.
Liks 30.
Hvor detaljert skal man være i teksten? Her i bloggen brukes lenker til oppslagsverk e.l. for å gi detaljopplysninger. Da man tilegnet seg kunnskap fra bøker, viste fotnotene til detaljene. Nå når nesten alle har mobiltelefon med med internett, kan kanskje én eller flere QR-koder i utstillingsteksten fungere som lenke/fotnote.
Men den beste utstillingen er den som taler for seg selv, og som ikke trenger noen tekst. Slike utstillinger opplever man sjelden.
I Radka Toneffs innspilling It Don’t Come Easy er gjengangerteksten til å begynne med «Words don’t come easy». Radka kan kanskje være til trøst for tekstforfattere som sliter med for høy liks?