H M kong Harald har fødselsdag i dag, og bloggen gratulerer. Det gjør sannsynligvis også alle dens lesere. 88 år gammel har man gjerne vært pensjonist i noen år. Det har ikke kong Harald vært. Og han har holdt seg til den stilen hans farfar, kong Haakon 7. (den første med valgspråket i overskriften), på en måte etablerte for «dynastiet». Stilen kan illustreres ved et ja, et nei og en personlig opplevelse.
Kong Haakon sa et slags ja, og tok til og med initiativet, da han i 1928 ba arbeiderpartimannen Christopher Hornsrud som representant for det største partiet etter valget å danne regjering. Han sa nei da den tyske sendemannen til Norge ba ham om å utnevne Vidkun Quisling til statsminister etter det tyske angrepet 9. april 1940. Men folkekonge ble han kanskje først og fremst ved slik opptreden som Frank Aarebot fortalte om i et personlig minne.
Kong Olav ble også folkekonge, hans særpregede latter bidro nok til det. Han tålte også å bli fleipet med, som beskrevet tidligere her i bloggen. Ellers var han visst ganske streng. Selv har jeg et spesielt forhold til kong Olav, for jeg er født på samme dato som ham. Hvis foreldrene mine hadde tatt konsekvensen av det og hadde gitt meg navnet Olav, kunne jeg – med en far som het Trygve – ha kalt meg Olav Trygvasson.
De som vil lese mer kongestoff, kan slå opp i navneregisteret (menylinjen øverst) på Haakon Magnus, Mette Marit og Sonja. Det kan de gjøre mens de hører på kong Harald V marsj.