Her på bruket har vi både lokale flaggdager (beboeres fødselsdager o.l.) og nasjonale flaggdager. Tirsdag var en av de nasjonale, – arveprinsesse Ingrid Alexandra fylte år – og jeg måtte stå tidlig opp til flaggheis kl. 09:00.
En rask opptelling viser at det i år er flere flaggdager her på bruket i januar enn i mai. De vinterlige forholdene gjør det til en utfordring å nå frem til flaggstangen i tide. Jeg vurderer derfor å overlate flaggheisingen til andre på bruket, og selv innta rollen som daghavende offiser. Det er en figur jeg husker fra militærtjenesten i forrige århundre som en løytnant med vaktskilt med rødt silkebånd, og han sto og betraktet flaggheis og -haling fra en utkikkspost i nærheten av befalsmessen, gjerne med blikket på armbåndsuret for å kontrollere at flagget gikk opp og ned til riktig tid. Går solen ned 18:33, er det korrekt tidspunkt for å hale flagget, ikke 18:32 eller 18:34. Vi leker ikke presisjon!
Vaktpostene går kontinuerlig i skift: to timer vakt, fire timer frivakt. På en av mine leirvakter lå jeg og sov midt på natten i min firetimers frivakt, da den mest religiøse av soldatkollegene mibe kom fra sin totimers vakt, rusket i meg og sa: «Oma, nå må du sove!»
Det fortelles ellers om en som sto vakt i øsende regnvær da en av leirens offiserer passerte og spurte den klissvåte vakten:
«Er du vakt?»
Svaret kom på klingende sørlandsk:
«E’ vi’kje» akkurat sei’ det, men eg e’ svært religiøst interessert.»