Av en eller annen grunn kom jeg nylig til å tenke på den første telefonen jeg kjøpte. Det var i fast-telefonens tid, og ericofonen jeg kjøpte, tok liten plass på det lille skrivebordet hjemme. Egentlig var den nok ment som nattbordtelefon.
Ellers hadde de gamle telefonapparatene utstyr som ikke finnes på nye telefoner. Men i språket finnes det fremdeles, og er i aktiv bruk. Man ringer, men ringing er ikke standard signal på mobiltelefonen. Man legger på når samtalen er slutt, men trykker egentlig bare på en knapp. Det man holder til øret og snakker i, kalles ennå ikke telefonrør, men det kommer nok. Nummerskiven er helt ute, men jeg tror mange slår telefonnummeret, selv om det tastes.
Første gang jeg brukte en telefon med taster – en tastafon – var det så annerledes at jeg husker hvor det var og i hvilken sammenheng.
Lenge før mobiltelefonens tid hadde jeg en Folkevognboble. Den hadde jeg montert en ringeklokke på, med ringeknapp ved førersetet. Vi planla å ta med en av de vanlige grå telefonene i bilen og stanse ved et passelig trafikkert fortau. Så skulle jeg trykke på ringeknappen slik at det hørtes ut som en telefon som ringte, mens passasjeren skulle rulle ned vinduet, rekke ut telefonrøret med spiralledning til nærmeste forbipasserende og si: «Det er til deg».
Folkevognringetelefonstuntet ble aldri gjennomført, og så kom mobiltelefonen. Vel, mobil… Hoveddelen av telefonen fylte halve bagasjerommet på en vanlig personbil, og inne i bilen, der samtaleenheten var montert, kunne man høre de samtalene som gikk på samme frekvens som eget apparat.
Dagens «smarte» telefoner er neppe særlig smartere enn brukeren. Selv har jeg «lært» min telefon å være gjøkur hver hele time, slik at jeg finner telefonen der jeg har lagt den fra meg. Jeg har også lagt inn egne ringetoner for flere av dem som står i kontaktregisteret. Når min telefon spiller oppstillingssignal, Wildcat Blues, Moten swing, Hava nagila eller Skjoldmøyslaget, vet jeg hvem som ringer, eller i hvert fall hvem som eier telefonen det blir ringt fra.
Kurt Foss og Reidar Bøe hadde ikke muligheten til å bruke ringetoner, så refrenget i deres telefonsang begynner med «Det ringer. Hør, hvem kan det være?»
Knudsen og Ludvigsen hadde telefon med pipetone.
Pipetonen trengte gjennom all annen støy, men fylte rommet på en slik måte at det var vanskelig å høre hvilken retning den kom fra: