Nordahl Grieg: Nattoget

Rolig går toget frem over Østlandet.
Frosthimlen lyser, stjerne ved stjerne.
Karlsvognen ruller stilt langsmed åskammen,
der hvor dens brødre drønner mot jernet.

Menskene sover inde i nattoget,
trygt i den venlige, varme kupéen.
Vugget tilhvile fra sangen av hjulene
bæres de frem gjennem natten og sneen.

Blodrøe gnister fyker langs stjernene
opp fra det dirrende lokomotivet.
Fyrdøren åpnes; ind slænges kullene.
Her sliter mændene; her synger livet.

Men i den ukjendte natten de suser mot,
synger det også, i viljer som spændtes –
skufler i snestormen, bud gjennem trådene,
hør oss, vær rede – nattoget ventes!

Høifjeldsmaskinen snøfter mot stormnatten,
kræftene strækker den, skinnende, slanke,
frem i en skjønhet som ender i sneplogen,
stolt som en vilje, fri som en tanke!

Brændingen fråder og velter mot stålbringen,
sprænges av plogjernets flamme som flyver.
Manden på dørken griper om spaden sin;
ildmørjen blaffer; snekôvet gyver. ——

Sang det i trådene: Sneras ved Reinunga!
Hei, den roterende sætter opp dampen,
suser langs linjen, pikker opp mændene,
dirrer med vældige kræfter mot kampen.

Hvinende skjærer de flyvende knivene
ind gjennem skredet, hvirvler og slænger
sneen til himmels; stanger sig fremover
fot efter fot langsmed skinnenes strenger.

Mændene luter ved gry, over skuflene,
frysende venter de: dér drønner larmen,
nattoget fløiter! Inde i vognene
våkner det nogen, og klager for varmen.

Så er det borte, bruset av nattoget!
Ut i den friheten mændene brøitet
stormer det vældig med jublende klang,
sprænger langs juvene, smelder i skjæringer,
lyner i solskinnet, nedover, nedover,
dalene bæver under dets sang!

Farten blir øket, susende vestover!
Målet er nær, ja i blæsten fra havet
løfter det stålropet, seirende, stolt!
Skibene svarer; skibene skjønner det –
de som må gå gjennem mørket og uveiret …
Nattoget stanser. Ruten er holdt.