I fire år var jeg leder for 2. Blommenholm speidertropp, og hadde dermed ansvar for fire sommerleire. Det har slått meg at i hvert fall tre av dem var noe avvikende fra det som var vanlig – delvis på grunn av meg. Den fjerde, landsleiren på Røros i 1972, ble min siste leir. Der deltok jeg i NSF-landsmøtet som ble avviklet i Røros kirke, der jeg argumenterte mot den foreslåtte nye formålsparagrafen. Etter mitt syn ville den gjøre Norsk Speiderguttforbund til en kristen-religiøs forening. Formålsparagrafen ble imidlertid vedtatt og jeg meldte meg ut av NSF.
Økonomisk eksperiment
Tog og trasking
Vandreleir
Økonomisk eksperiment
Min første sommerleir som troppsleder foregikk på Håøya i Langesundsfjorden. Siden man måtte ha båt for å komme fra øya til nærmeste kiosk e.l., opprettet vi egen kiosk i leiren, og innførte egen valuta (pnot), som måtte kjøpes på forhånd (1 pnot var satt til en verdi av 25 øre). Vi satte en øvre lommepengegrense på 50 kroner (200 pnot), som antakelig var ansett som en passende sum lommepenger for en ukes leir i 1969.
Leirkiosken solgte brus og smågodt, og prisene var rimelige. Noen klarte likevel å bruke opp alle sine lommepenger tidlig i leir-uken, og da skjedde det interessante ting. Flere hadde brukt opp sine pnot, som var eneste gangbare valuta i leirkiosken. Men de ville gjerne handle flere kioskvarer, og tilbød seg derfor å kjøpe pnot fra dem som fortsatt hadde, og til en høyere kurs enn 25 øre – med betaling når man kom hjem etter leiren. Økonomer kan sikkert finne noe interessant her.
Tog og trasking
Den neste sommerleiren var en kretsleir i Melsomvik. Der hadde jeg som troppsleder ansvar bare for mine folk, mens andre sto for selve leiropplegget. Transport til og fra Melsomvik var imidlertid mitt ansvar.
Det var vanlig å leie en turbuss til slik transport. Da fikk man med seg både gutter og utstyr på en enkel måte. Jeg hadde registrert at Blommenholm-speiderne hadde fått et visst rykte som bortskjemte rikmannsgutter, og ville gjerne vise at dette ikke var riktig.
Undersøkelser på kartet viste at avstanden fra Stokke jernbanestasjon til Melsomvik langs veien var omtrent den samme som den man måtte gå i terreng for å komme til speiderhytta på Brunkollen. Det lot seg gjøre å transportere utstyrskasser og telt med bil (sikkert ved hjelp av foreldrene), mens persontransporten (inkludert ryggsekker) foregikk med tog og til fots.
Vandreleir
Til fots ble det virkelig året etter, da sommerleiren skulle gjøres så billig som mulig på grunn av den forestående USA-ekspedisjonen (1973) for alle speidertroppene på Blommenholm.
Noen år tidligere hadde jeg gått en del turer fra vest mot øst på Krokskogen og i Nordmarka, blant annet i forbindelse med særoppgaven jeg skrev på gymnaset: Krokskogen i historisk perspektiv. Disse erfaringene brukte jeg til å planlegge en vandreleir fra Sollihøgda til Stryken. Jeg tror vi klarte å fremskaffe knappeteltduker slik at hver bar sin del av teltet. Og vi fikk låne walkie-talkier av Sivilforsvaret, slik at vi hadde kontakt med alle ute i terrenget. Vi gikk imidlertid snart bort fra betegnelsen walkie-talkie og innførte det norske ordet traskesnakker, som dessverre ikke har slått gjennom.
På forhånd hadde vi to problemer som måtte løses. Det ene gjaldt mat. Vi kunne ikke bære med oss mat for en hel uke, og måtte få den levert på nøkkelpunkter underveis. Kjøretillatelse i Nordmarka var det bare Sørkedalen samvirkelag som hadde, og vår matleverandør var en annen. Det løste seg ved at en av foreldrene, som drev et småflyselskap, leverte pr. sjøfly, med landing på Store Sandungen. Det andre problemet var knyttet til matlagingen, som på en sommerleir vanligvis foregikk over bål. Det fikk vi ikke lov til, men primus var greit, og det hadde vi.
Alle unntatt én kom helskinnet frem til Harestua. Den ene fikk brannsår da en kjele kokende vann veltet over benet hans, og han ble hentet med bil av sin far – som fikk kjøretillatelse.
Vi sang ikke mens vi gikk, hverken på vandreleiren eller på marsj fra Stokke til Melsomvik. Skulle vi ha sunget, kunne det gjerne vært siste vers av troppssangen. Teksten kan leses i videoen nedenfor der den vises mens man hører den franske originalen, En passant par la Lorraine … Avec mes sabots.
Artige tilbakeblikk fra en svunnen tid.